FREDSSKATTALLIANSEN

Konferanse Bogotá 2013

Rapport, fredskattkonferanse, Bogotá, Colombia, februar 2013

 

RAPPORT FRA FREDSSKATTKONFERANSE I BOGOTÁ, COLOMBIA 3. – 8. FEBRUAR 2013



 Av Ivar Evensmo for Fredsskattalliansen.




Formålet ved reisen var å representere Fredsskattalliansen (FA) på den 14. internasjonale konferansen mot krigsskatt og for retten til å skatte for fred som ble arrangert i Bogota i tida 3. – 8. Februar. Det var utarbeidet et mandat for reisen.


 Det faktum at konferansen fant sted i et land med sammenhengende borgerkrig i mer enn 40 år og hvor det fortsatt ikke er noen våpenhvile mellom regjeringen, FARC og flere mindre geriljagrupper bidro sterkt til å forme programmet.

 

 Det internasjonale arbeidet for retten til fredsskatt kom derfor noe i bakgrunnen, mens solidariteten med militærnekterne (COs) i Colombia ble desto mer håndgripelig. Jeg noterte ingen uenighet om dette blant deltakerne. Snarere syntes deltakerne det var meningsfylt å diskutere den overordnete målsettingen for fredsskatt i en konkret kontekst. Det kan diskuteres om «saken» kunne vært bedre fokusert. På den annen side var konferansen åpenbart til stor inspirasjon for de nasjonale deltakerne.

 

 Ungdom fra lokale grupper i fire – fem colombianske byer fikk anledning til å møte internasjonale representanter og diskutere fredspolitikk. Fredsskattsaken har trolig fått mange nye tilhengere i Colombia etter dette. Dette kan være frø som vil spire – både der og i andre land i regionen – og over tid vise seg å gi ny kraft til fredsarbeid generelt og fredsskattsaken spesielt.

 

Den 14. internasjonale konferansen mot krigsskatt og for retten til å skatte for fred

 

En gruppe norske aktivister var arrangør av den forrige konferansen i juli 2010. Behovet for kontinuitet var derfor et viktig moment for FAs beslutning om å sende en representant til årets konferanse, den første noensinne i Latin-Amerika. Det var deltakere fra ca. ti land i Vest-Europa og Nord-Amerika, i tillegg til Colombia. Dessverre gjorde pengemangel at man ikke kunne invitere deltakere fra andre latinamerikanske land.

 

 Følgende utsagn kan stå som motto for konferansen: Hvis jeg som ett enkeltmenneske betaler noen for å drepe, er jeg en kriminell. Men betaler jeg mange for å drepe, er jeg en skattebetaler!», «“If I pay a person to kill someone, I am a criminal. If I pay many people to kill other people, I am a taxpayer!». Uttalelsen tillegges visstnok en amerikansk soldat I Irak.

 

Det endelige programmet var utarbeidet i samarbeid mellom CPTI (primært ved Naomi Greenberg) og ACOOC (Accion colectiva de objectores y objectoras de conciencia). Sistnevnte består av en godt sammensveiset gjeng av unge menn og kvinner i alderen 25 – 30 år og Louise Carlos - en voksen kar (og far til en militærnekter) på rundt femti år. Gruppa har holdt sammen i snart ti år. De leier et lite hus i Bogota med kafé og utleielokaler nede og kontorer oppe. Inntekter og utgifter til hus og organisasjonsdrift går omtrent i balanse. De er en av fem, seks grupper som jobber med militærnekt i Colombia og deltar i dette nettverket på ad hoc-basis.

 

ACOOC har valgt en legal linje (å arbeide innenfor gjeldende lovverk) i sitt arbeid for militærnektere. Andre grupper har valgt en mer aksjonistisk form.

 

Den lokale arrangøren

 

To faktorer synes å ha vært særlig viktige for hvordan ACOOC-miljøet oppsto og utviklet seg. For det første berører borgerkrigen og militariseringen av samfunnet den colombianske ungdom sterkt. Verneplikten gjelder alle over 18 år, med de plikter, byrder og farer det medfører for den enkelte og for venner, familie og nettverk mye angst og uro. Alle er berørt på en eller annen måte. Ungdom som ikke har gjennomført tjenesten får ikke sitt militære tjenestebevis. Da får de heller ikke eksamenspapirer fra høyskole eller universitet, kan ikke søke stillinger i offentlig sektor og diskrimineres på en rekke mer eller mindre finurlige måter.

 

Men også den interne gruppedynamikken har trolig vært viktig og bør være noe også andre kan lære av. I ACOOC jobber voksen ungdom av begge kjønn tett sammen som venner, kjærester og kamerater med en felles sak de tror på. I tillegg er de smarte og coole på ungdommelig vis og skaper et åpent og trivelig miljø som trekker andre med seg. Det var ingen tendenser til «nerdethet», noe som dessverre er et vanlig fenomen i mange frivillige organisasjoner også i Norge, hvor aktivitetene monopoliseres av noen få («gutteklubb»).

 

Gjennomføring av konferansen


 Programmet var grundig forberedt og ble gjennomført uten vesentlige avvik. Det besto av tre hovedingredienser. Den første gikk på forholdet mellom samvittighet, penger skatt og krig. Den andre på den konkrete situasjonen for militærnekting i Colombia, mens den tredje komponenten var en serie med åpne møter hvor kjente personer fra det offentlige livet holdt forelesninger og deltok i paneldebatter. Det ble også avholdt årsmøte i CPTI.

 

Det hele ble bundet sammen av gruppearbeid, selvrefleksjon og sensitivitetsøvelser. Ca. 40 personer deltok på konferansen, hvorav ca. halvparten var fra Colombia. På de åpne møtene økte antallet til et sted mellom 50 og 60 i snitt. Det ble snakket både spansk og engelsk med simultanoversettelse, noe som fungerte utmerket.

 

 Midtveis i programmet var det besøk hos ulike colombianske institusjoner og samfunnsaktører. Konferansen delte seg da i tre grupper. Den første gruppa besøkte det nasjonale Ombudsmannskontoret og Forsvarsdepartementets avdeling for Menneskerettigheter. Den andre gruppa hadde møter med FNs flyktningeorganisasjon (UNHCR) og borgermesteren i Bogota, mens den siste gruppen møtte representanter for politiske partier (De Grønne og et sentrum/venstreparti). Samtalene tok opp både den konkrete situasjonen til militærnektere og ungdom som har blitt tvangsrekruttert til militærtjeneste og arbeidet med et nytt lovforslag som ligger i parlamentet og som vil sikre retten til militærnekting på samvittighetsgrunnlag om det blir vedtatt.

 

Det blir for langt å referere i detalj fra de ulike møtene, men hovedpunktene skal nevnes i kronologisk orden. Informasjonen bør kunne brukes til å lage forskjellige budskap, noen med fokus på fredsskatt, andre mer på situasjonen for militærnektere og fredsprosessen i Colombia. Her er det fritt fram for klipp og lim for dem som vil.

 

Mandag 3.2. Etter åpning av konferansen og en presentasjon av deltakerne ble alle bedt om å tenke på hva de assosierte med begrepet ‘samvittighet’ og dele disse tanker i plenum etterpå. De fleste syntes at samvittigheten er en indre, normativ stemme som kommer fram etter hvert som man vokser opp, gjør erfaringer og reflekterer over dette til et punkt hvor det blir en del av personens verdisyn. Eksterne forhold som trygghet, tillit og åpenhet i nære sosiale relasjoner påvirker hvordan samvittigheten hos et individ utvikler seg og om den blir en trygg, indre stemme.

 

Deretter ble alle bedt om å skrive ned hva samvittigheten sa om krig/fredspørsmålet og henge dette opp på en snor utenfor konferansesalen til felles skue i løpet av uka (se vedlagte bilder). Det var en morsomt og tankevekkende øvelse som absolutt kan anbefales for dem som vil øke bevisstheten om sin samvittighet.

 

 To spørsmål ble behandlet i grupper. Hva kreves for å kunne lytte til og leve etter hva samvittigheten sier? Hva har hjulpet oss til følge samvittigheten? Det sammensatte svaret er: (i) ta den tid og anstrengelse som er nødvendig for å være dypt trofast mot seg selv og sitt ansvar for andre; (ii) jobbe med å overskride frykten for konsekvensene av å følge sin samvittighet; (iii) nå-konteksten bestemmer, men historisk kunnskap hjelper øyeblikkets handlinger og peker samtidig forover; (iv) ha et helhetlig syn på viktige følelser («compassion») og følge overordnede prinsipper; og (v) utvikle tilhørighet med andre som mener det samme.

 

Om ettermiddagen var det først en forelesning om jussen rundt militærnekt i Colombia ved Alan Vargas og Nicolas Navas. Juridisk status i dag er at Forfatningsdomstolen (Constitutional Court) har avgjort at militærnekting kan skje på samvittighetsgrunnlag. Men i praksis er det mange problemer, siden lovverket ikke er spesifikt når det gjelder krav til søker og søknadsbehandling. Den sier bare at det må foreligge «dyp overbevisning, ærlighet og sammenheng i søkerens argumenter over tid». Dette er så subjektive kriterier at avgjørelsen i praksis ligger hos den enkelte avhørsdommer. Tilhengerne av retten til å nekte mener loven må få mer objektive kriterier og forankres i individets rett til personlig utvikling og rett til samvittighetsfrihet.

 

Etter dette fulgte en forelesning om samvittighetsnekt i et filosofisk perspektiv ved professor Ciro Roldan ved Universidad Nacional de Colombia. Høyt nivå, muligens noe for høyt for enkelte i den gamle garde, for noen hoder duppet mistenkelig ned mot brystet etter hvert. Men de fleste fikk iallfall med seg hovedpoenget, at man har ikke bare en rett til å følge sin samvittighet, men at det faktisk er en filosofisk plikt (særlig iflg. Kant og Hegel).

 

Et viktig kjennetegn på demokrati er respekten for minoriteter og deres rett til å organisere seg selv. Adgangen til å nekte er den optimale test på statens legitimitet, hevdet professor Roldan.

 

Tirsdag 4.2. begynte med en gjennomgang av situasjonen for colombianske militærnektere i lys av militariseringen av landet. Militærutgiftene økte fra 6,44 milliarder USD i 2001 til 11.580 milliarder USD i 2012. Utgiftene har riktignok flatet ut under president Santos, men Colombia har fortsatt tredjeplass i verden over land med høyest militærutgifter per innbygger (6,2 % av bruttonasjonalproduktet) etter Burundi og Israel. Colombias hær er større enn Brasils selv om Brasil er et fem ganger så stort land.

 

Forfatningsdomstolen har slått fast at tvangsrekruttering er ulovlig (C-728/09). Men ACOOC har mottatt mer enn 45 rapporter på slike episoder og arbeider for å holde myndighetene til ansvar for dette. Informasjon til ungdom er svært viktig. Deltakerne fikk også en orientering om sam-arbeidet med den nasjonale Ombudsmannen og Forsvarsdepartementets rekrutteringsavdeling.

 

Etter lunsj delte plenum seg inn i tre arbeidsgrupper som forberedelse til de eksterne møtene neste dag.

 

Tema for det åpne ettermiddagsmøtet var militære skattenektkampanjer rundt om i verden før og nå. David M. Gross, sekretær for National War Tax Resistance Coordinating Committee (www.nwtrcc.org) i California ga en bred oversikt over ulike aksjonsformer. Hans hovedpoeng var at taktikken i skattenektaksjoner ofte er vanskelig å forene, fordi aksjonistene har forskjellig syn på hva som er hovedmålet for handlingen. Analytisk går det et viktig skille mellom dem som mener staten i prinsippet er god men må hjelpes til en riktig politikk og dem som mener at staten per definisjon er problemet og hvis makt derfor må reduseres mest mulig. Han delte aksjonistene inn i fire kategorier: (i) de som har militærnekting som sitt hovedmål; (ii) de som bruker skattenekt som et virkemiddel til å fremme sivil ulydighet; (iii) de som gjennom dette vil fremme ikke-voldelig motstand mot makthaverne og (iv) de som bruker det som et juridisk pressmiddel mot myndighetene.

 

Det vises til hans hjemmeside for mer informasjon, http://goo.gl/aYr4Z

 

eller

 

https://docs.google.com/presentation/pub?id=1YwrztqUzUgii5Sdh81Y5tHCvZ5MogBAFTPwMuJ-qQ50&start=false&loop=false&delayms=3000#slide=id.g32288d39_3_1

 

Onsdag 5.2 morgen delte deltakerne seg i tre grupper. Øystein Øgaard fra Norges Fredsfond gikk på møtene hos UNHCR og borgermesterens kontor, mens Ivar Evensmo deltok på møtene med Ombudsmannen og Forsvarsdepartementet.

 

Etter lunsj oppsummerte hver gruppe inntrykket fra sine møter. Til dels sprikende oppfatninger av betydningen av det som var blitt sagt gjorde denne samtalerunden interessant og bidro til at de internasjonale deltakerne fikk bedre innsikt i mangfoldet i den colombianske virkelighetsforståelsen.

 

Ettermiddagen ble avsluttet med åpent møte om militærutgifter med innlegg via Skype av Javier Garate ved War Resisters International (WRI) i London og om den colombianske hærens bruk av «batidas» (tvangsrekruttering av ungdom til militærtjeneste).

 

Torsdag 6.2 fortsatte med å diskutere møtene fra dagen før og hvordan dette bør følges opp i handling. Oppfølgingsbrev vil bli sendt til alle man hadde møter med. Ombudsmannen vil bli minnet om sitt løfte om å sende ut folk når tvangsrekruttering foregår og følge opp slike saker. Bogotas ordfører vil bli minnet om sitt løfte om å støtte kulturelle arrangementer i regi av ACOOC. ACOOC vil på sin side rapportere månedlig om tilfeller av batidas til Ombudsmann og til UNHCR, som vil rapportere videre til Genève. De internasjonale delegatene lovet å informere egne myndigheter om ACOOCs arbeid og hjelpe til med å spre deres materiale til aktuelle organisasjoner i utlandet.

 

Etter lunsj var det et formøte til årsmøtet i CPTI neste dag. Hensikten var at alle skulle få informasjon om arbeidet med å flytte CPTI fra Belgia til England og en anledning til å lufte sine synspunkter på dette. Roy Prockter hadde undersøkt de juridiske betingelsene for å registrere CPTI i UK og konkluderte med at dette vil være en god løsning. Han fikk sterk støtte av CPTIs grunnlegger og daglige leder siden starten i 1994, Dirk Panhuis. Deres motpoler i diskusjonen, Dan Jenkins og Naomi Greenberg fra US, hadde i 2012 undersøkt et alternativ om å flytte kontoret innad i Belgia til kvekernes hus i Brussel. Men dette var ikke lenger aktuelt. Dermed var det i realiteten kun ett alternativ som møtet måtte forholde sed til. Begge sider ga etterpå uttrykk for tilfredshet med møtet og sa at det bidro til å dempe spenningene mellom partene.

 

Det åpne møtet torsdag ettermiddag stilte følgende spørsmål til et panel av profilerte colombianske samfunnsaktører: «Vil fredsprosessen bety et skritt nærmere en demilitarisering av samfunnet?»

 

Carlos Mario Perea, professor i politisk historie og internasjonale relasjoner, kritiserte at fredsprosessen nesten utelukkende fokuserer på å redusere den militære volden på landsbygda. Statistikken viser at voldsproblemene er minst like store i urbane strøk. Mønsteret av vold i familiekonflikter, nabolagstvister og arbeidsrelasjoner kan lett undergrave en fredsavtale mellom regjering og geriljagrupper på landsbygda. Det er derfor feil å ha ensidig oppmerksomhet på det som skjer på landsbygda. Oppmerksomheten må i mye større grad vendes mot hele samfunnet, og særlig mot urbane strøk. Det er et svært viktig å sette inn tiltak i byene som kan bidra til å bygge opp en reell sameksistens. Her må sivilsamfunnet mobilisere alle gode krefter. Ellers er det en fare for at forsøket på en demilitarisering bare ender opp som rekrutteringsgrunnlag for kriminelle nettverk.

 

Carlos Gaviera, tidligere høyesterettsdommer i Forfatningsdomstolen og presidentkandidat for venstresiden, mente at kjerneproblemet i Colombia er av etisk karakter og at all oppmerksomheten rundt fredsforhandlingene med FARC bidrar til en avsporing fra dette. Myndighetene har ingen helhetlig forståelse av landets problemer. Derfor kommer vi til å få en dårlig fredsavtale mellom regjeringen og geriljagruppene som snart vil vise seg ute av stand til å stoppe volden, skape forsoning og redusere urettferdigheten i samfunnet. Han mente Colombia ikke står overfor noen ekstern sikkerhetstrussel og at hæren derfor bør oppløses snarest mulig og ressursene heller settes inn på å skape utvikling og rettferdighet for alle i landet. Som i Costa Rica bør politiet gjøres i stand til å håndtere kriminalitet og skape trygghet for befolkningen. Vi trenger en mentalitetsendring, sa Carlos. Det gamle katolske og elitistiske verdigrunnlaget har gått i oppløsning og gir ikke lenger svar på dagens utfordringer. Vårt kulturelle univers har degenerert til religiøse dogmer og hykleri og må erstattes av en moderne etikk som bygger på demokratiske verdier, pluralisme, anti-korrupsjon og et sterkt sivilt samfunn.

 

Clare Lopes, leder av det colombianske venstrepartiet, mente hæren må reduseres og reorganiseres slik at den kan settes mer inn for sivile oppgaver. Problemet er at «alle er bevæpnet». Væpnede aksjoner mot paramilitære grupper og narkobander fører bare til mer vold. Vi må tenke nytt, sa hun.

 

 Tallene er uhyggelige. Hvordan yte rettferdighet til ca. 5,5 millioner internt fordrevne, de etterlatte etter 1469 dokumentert massakrerte mennesker, tusenvis av forsvunne og en halv million kvinner som har vært utsatt for seksuell vold?

 

 Alberto Yepes, koordinator for en gruppe som overvåker MR-brudd, understreket at borgerkrigen i Colombia er en av de lengste væpnede konfliktene i verden. Det er i dag det eneste landet i LA uten jordbruksreformer og er på en tredjeplass i verden over mest ulik fordeling av ressurser. Militarisme er den sosiale konsekvensen av denne ulikheten. Blant en befolkning på ca. 45 millioner finnes anslagsvis 2,2 millioner hemmelige informanter. Ca. 6,5 % av BNP går til å utruste og holde liv i en hær på ca. 430.000 mann pluss ca. 250.000 som er ansatt i vaktselskaper. Når myndighetene samtidig har fratatt småbrukere mer enn en tidel av jordbruksarealet det siste tiåret, skjønner man bedre omfanget av utfordringer en demilitarisering av samfunnet representerer. Legg så på toppen at USA støtter Colombias eksport av militær kompetanse (dødelig kunnskap) til mer enn 25 land rundt om i verden, så skal det mye til for å være optimist.

 

Likevel må vi stå på og stille krav, sa han. Motsetningene mellom lokale bønder og de som driver kommersiell kjøttproduksjon må reduseres. Av 113 millioner hektar jordbruksland må minst 20 millioner gis til småbøndene, som i dag bare har 2,6 % av dyrkbar mark. De paramilitæres kontroll med jordbrukssektoren må innskrenkes og narkotikaproduksjon reduseres. Den politiske deltakelsen i landet må økes slik at marginaliserte grupper blir inkludert. Rettferdighet og kompensasjon må gis til voldsofre. Militærutgiftene må ned til 2 % av BNP og hæren reduseres til under 200.000 mann.

 

 Hva skal man så gjøre med de mer enn 350.000 soldatene som må demobiliseres? Hans svar var å prioritere landbruksøkonomien og endre Colombias rolle som en strategisk alliert i USAs regionale maktspill. Som med Israel i Midtøsten forsyner USA Colombia med de mest moderne våpen, inkludert førerløse droner (som blant annet drepte en FARC-leder inne i Ecuador for noen år siden). Dagens budskap fra USA til myndighetene i Colombia synes dessverre å være at det er «ok å drepe sivile bare det ikke blir for mange av gangen».

 

 De viktigste mediene er kontrollert av den politiske eliten og fredsforhandlingene dekkes lite eller partisk. Så her står utfordringene i kø og svarene er vanskelige.

 

 Fredag 7.2. Årsmøtet i CPTI sluttet seg til flytteplanene. Man besluttet også å stryke noen medlemmer av nettverket som til tross for gjentatte purringer ikke hadde latt høre fra seg. Et referat kommer seinere. Selve konferansen ble avsluttet med orientering om fredsskattearbeidet i ulike land og vedtak av konferansens slutterklæring. De to norske utsendingene orienterte om FAs arbeid siden den forrige internasjonale konferansen i Sandefjord i 2010 og fortalte om etableringen av Norges Fredsfond sommeren 2012.

 

Konferansen besluttet at neste CPTI-møte primært skal avholdes i Genève.

 

Et besøk på Flyktninghjelpens kontor i Bogota ga nyttig informasjon om den humanitære situasjon i Colombia. Flyktninghjelpen er en humanitær organisasjon som arbeider for flyktninger og internt fordrevne og som derfor er varsom med å uttale seg om politiske spørsmål. Men deres folk har gode kontakter og er godt informert.

 

Kvelden ble avsluttet med en flott fest i huset til ACOOC

 

 Lørdag 8.2 ble utkast til UD-brev laget og kvalitetssikret av to representanter for ACOOC slik at de er informert om framstøtet overfor norske myndigheter og dermed litt forberedt dersom det på et tidspunkt kommer en henvendelse fra det hold.

 

Kort oppsummering og noen hovedpunkter for FA til å ta med seg videre i arbeidet

 

Selv om det ble mindre tid enn forventet til å dele erfaringer om arbeidet med fredsskatt og diskutere strategi rundt dette temaet, føltes det svært riktig å ha så mye oppmerksomhet på den konkrete situasjonen i Colombia og støtte militærnekterne der som et eksempel på solidaritet i praksis.

 

Konkret ble det lagt til rette for at ACOOC kan be om et informasjonsmøte med Flyktninghjelpens stedlige representant.

 

 Det ga også en anledning til å løfte fredsskatten litt høyere som sak i den norske fredsrørsla, ved å peke på sammenhengen mellom arbeidet mot militarismen og individets rett til å skatte for fred.

 

Hvis FA klarer å knytte disse to perspektivene logisk godt sammen i kommunikasjonen med utenriksdepartementet, politiske miljøer og den interesserte offentlighet, vil det kunne tjene saken på en god måte.

 

 Dessuten viste programmet hvilke flotte menneskelige ressurser som finnes i land vi ikke har så nær kontakt med. Slik kontakt er den beste måten å bekjempe tendensen til «innavl» i perspektiver og organisatoriske spørsmål hos representanter for de land som for tida er medlem av CPTI. Denne erfaringen er relevant når FA skal vurdere om man skal slutte seg til det nye CPTI etter at de formelt har gjenoppstått som ny organisasjon i England om noen måneder.

 

 Konferansen bidro til bedre innsikt i sammenhengen mellom den enkeltes samvittighet og konsekvensene som følger av menneskerettighetenes anerkjennelse av individets rett til samvittighetsfrihet overfor samfunnet. Det vil være riktig av FA å gå dypere inn i slik tenkning ved f.eks. å etablere et tettere samarbeid med MR-miljøer og religiøse grupper i Norge som er opptatt av etikk og individets rettigheter og ansvar.

 

FA dekket påmeldingsavgift og reisekostnader for sin representant, mens utgiftene til konferanseoppholdet i Bogotá var dekket gjennom støtte fra Rosenblatt-stiftelsen i England.